Vil bare kort gratulere alle som har jobbet så hardt for å fronte denne saken og som endelig har fått se et lys i enden av tunellen. Gratulasjoner går til Torvald Stoltenberg og hans utvalg for dette modige framstøtet, til tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen som så at norge trenger en reform av rusbehandlingen og gikk i spissen for å se nærmere på alternative behandlingsmetoder, og ikke minst nedsatte Stoltenberg utvlaget. Og en gratulasjon til Arild Knutsen og hans forening for alt det arbeidet de har lagt ned for denne saken.

For å feire denne viktige seieren på veien mot en ny rusreform kan vi by på en annen versjon av Erik Thorstvedt sin satiriske “heroinfilm” – dette var slik filmen opprinnelig var tenkt, men som vi av forskjellige grunner valgte å endre for den “offisielle” versjonen. Her får vi virkelig se at Erik har skuespillertalenter det står respekt av.

Gratulerer med dagen!

- Bjørn Arne of Kristoffer

Kristoffer er frustrert over motstanden mot utenlandske rapporter, fakta, og sunn fornuft – og søker råd hos Arild Knutsen, leder i Foreningen for Human Narkotikapolitikk.

Etter endel runder med forskjellige ideer og manus endte vi opp utpå høsten med å gå for ikke én, men to filmer som skulle sette søkelyset på narkotikapolitikken og spørsmålet om heroinutdeling. Manusene er skrevet av Per Schreiner, som også har skrevet manuset til filmene “Den Brysomme mannen” og “Lønsj”. Etter så å ha tenkt lenge og vel om hvem vi skulle ha med oss til å bekle rollene, satt vi igjen med to favoritter- en for hver av filmene: Erik og Odd. Det å kontakte så kjente og kjære kulturpersonligheter og be dem om vi kunne bruke de til å fronte det som er en såpass betent debatt – og ikke minst å gjøre det gratis,  er ikke enkelt. Eller rettere sagt – det burde ikke være enkelt, men det skulle vise seg at det tok ikke lang tid før både Erik og Odd med begeistring svarte at dette var noe de gjerne var med på. All ære, og en kjempestor takk til dem for det!

Etterhvert som vi utover høsten og vinteren begynte å forme de to filmene, stablet vi på beina et team av svært dyktige filmarbeidere som gav av sin tid og sine krefter for å gjennomføre opptakene av disse to filmene – og for de som ikke er så bevandret i hva som kreves for å lage filmer av denne kvaliteten, så er det et tresifret antall dagsverk som må til. En ting er selve opptakene, en annen ting er alt som må gjøres i for- og etterarbeidet. Det skal mange store maskiner, møter, reseach, dyktige klippere, lyddesignere, komponister, mv for å sette sammen disse filmene til det de er blitt.

Så igjen, en kjempstor takk til alle dere som har stilt opp og stilt deres sjel, legeme, lokaler, utstyr og fasiliteter til disposisjon for å gjennomføre dette prosjektet.

Det har vært noen spørsmål om musikken til filmene. Disse er laget av en komponist som heter Børge Fjordheim, og musikken kan du høre i sin orginale form her:
Odd
Erik

Så er vi kommet til den siste og avgjørende runden – nemlig det å lage nettsiden og hele digitale media-delen. Dette var litt nytt og ukjent for oss, det her med blogging, nettsider og facebookgruppemedlemmer – men en ivrig gjeng med internet-tough guys (and girls) hjalp oss gjennom strabasene og laget en lekker hjemmeside, blogg og annet flott! En kjempestor takk til dem for både engasjement, kreativitet og (ikke minst) tålmodighet med et par småskrullete filmfolk.

Så til slutt en takk til Arild Knutsen, Øystein Skjælaaen, Liv Jessen, Anne-Karin Kolstad, Nina Helen Sølling, mfl. som alle har hjulpet oss å finne fram til mye av det politiske innholdet.
- og aller, aller sist, takk til Bjarne Håkon Hansen som var tøff nok til å gjøre debatten mulig og viste at selv politikere kan.
- og Torvald Stoltenberg, på forhånd takk!

Så, siden filmene våre ikke har rulletekst, bruker vi denne bloggposten til å takke alle som har vært med, og de kan dere se her:

FILMENE:
Erik: Erik Thorstvedt
Junkiehore: Julia Joner
Odd: Odd Børretzen

Manus: Per Schreiner
Filmfotograf: Trond Tønder
Komponist: Børge Fjordheim
Produksjonsleder: Petter Løken
Klipper: Thomas Løvig
Tonemester (Lyddesign): Rune van Deurs
Innspillingsleder: Christian Venge
Scenografi/Rekvisitter: Thomas Nes
Sminke og kostyme: Steinunn B Josteinsdottir
B-foto: Magnus Flåto
Grip: Eivind Vaa
Lysmester: Eirik Langeland Knudsen
B-lyd: Jonas Gjendemsjø
Kostyme-/sminkeassistent: Linda Dragonmoen
Produksjonsassistent: Catharina Wandrup
Produksjonsassistent: Knut Joner
Klipper, TV ad-versjon: Elin Martinsen
Grading/Online: Bengt Ove Sannes
Stillsfoto: Julie Loen

Kamerautstyr: Krypton v/Jørn Broll
Lysutstyr: Christian Quartz v/Christian Berrum
Digital Postproduksjon: Hocus Focus v/Lene Cathrine Albertsen
Lydetterarbeid: Megaphon v/Peter Clausen
Stor takk til alle de tapre statistene som stilte opp i kulda – og som desverre for det meste er blitt klippet bort..

NETTSIDEN:
Plastikk Media AS
Kreativ leder: Daniel Neegaard
Art Director: Fredrik Scheide
Designer: Eirik Kirkaune
Utvikler: Mia Roland
Utvikler: Morten Knutsen
Koordinator: Ida Fiskerud

Produsent og regi: Odinfilm; Kristoffer og Bjørn Arne

Fra Kristoffer og Bjørn Arne

Man kan si hva man vil om valget hver enkelt har tatt da de tok heroin første gang, men hvem bør kaste den første stein? Hvem er i posisjon til å dømme?
De som dømmer har neppe tatt med i betraktningen at flertallet av de heroinavhengige er psykisk syke, eller har psykiske lidelser etter vonde erfaringer.

Dette er likevel ganske uinteressant for diskusjonen om måten vi skal tilnærme oss problemet med heroinavhengighet, for når avhengigheten har slått inn, da er jo valgmulighetene uansett sterkt redusert.

Heroinavhengighet er en svært alvorlig tilstand som fører til den ytterste desperasjon ved manglende tilgjengelighet. Desperasjon får folk til å gjøre ting de egentlig ikke kan stå inne for.

Når folk gjør ting i desperasjon, blir de lett tolket av andre etter handlingen de begår. På den måten misforstås heroinavhengige ofte som samvittighetsløse mennesker. Dessverre tror mange at heroinavhengige mangler karakterstyrke eller de tror medisinen forandrer dem til monstre, de er altså uten forståelse for desperasjonen de avhengige lever i, en tilstand vi andre kan gjøre noe med.

Forutsetningene er avgjørende. For hundre år siden var heroinavhengighet mest vanlig blant akademikere: Rike mennesker i sterke samfunnsmessige posisjoner. Men de sto ikke med knekk i knærne på gatehjørnene.

Deres tilgang på heroin var trygg og jevn og de fikk den lovlig som medisin. Forskjellen på å være avhengig av heroin da og det å være avhengig av heroin nå, er som forskjellen på å ha en lettere form for sukkersyke (diabetes) og å ha langt fremskreden AIDS.

Forutsetningene for heroinavhengigheten har altså gått fra å innebære at de avhengige måtte innta en medisin flere ganger daglig – men stort sett fungerte ett hundre prosent i hverdagslivet – og over til at de avhengige må leve som sosiale utskudd, stengt ute fra de fleste samfunnsarenaer – med kriminalitet, prostitusjon, tigging, kraftig rus og høy dødelighet.

Andre faktorer vitner kanskje enda sterkere om desperasjonen som heroinavhengige lever under i dag, og forteller mye om hvor viktig det er med tilgang til umiddelbar medisinsk hjelp. For 2009 var som de foregående år, preget av mange heroinoverdoser.

I september leste jeg dikt i begravelsen til et overdoseoffer, den samme dagen fikk fem personer overdose i Hønefoss, to av disse døde. En heroinavhengig som ikke rakk begravelsen som jeg var i, døde den påfølgende natten.

Dagen derpå deltok jeg på en markering der det var satt opp 179 kors til minne om overdoseofrene fra 2008.

To måneder tidligere, altså i juli 2009 kom det advarsler om partier med heroin som var infisert med noe rødt stoff. Flere ble syke av det, og brukere fortalte at stoffet var rødt som blod da det i vannoppløsningen ble trukket opp i sprøytepumpa.

Enhver kan vel i noen grad forestille seg hvor vanskelig det må være for en heroinavhengig å snu da – Altså å kaste sprøyta med det eksklusive innholdet, sekunder før den etterlengtede ”friskmeldingen” skulle injiseres. Den det har blitt jobbet i timevis for å tjene opp til – og nå må man heller begynne på bar bakke igjen, med sterk passiviserende abstinens. For sikkerhetsskyld.

I desember 2009 kom det også meldinger fra flere land om massedødsfall i flere andre land grunnet miltbrann-infisert heroin.

Forgiftede og/eller dødelig sterke doser er en kontinuerlig risiko uten alternativet; lovlig lavterskelutdelt medisin. Utdeling av heroin som lovlig medisin til heroinavhengige er den fremgangsmåten som i størst grad kan kalles umiddelbar hjelp. Dette kan skje ved de allerede opprettede lavterskeltiltak, eller ved å opprette nye sentre for medisinutdeling.

Er ikke heroinutdeling å gi opp? Nei, å dele ut heroin er like lite å gi opp som det er ved å dele ut metadon eller Subutex, som det er ved å la folk gå ut igjen fra Feltpleien, fra behandlingsinstitusjoner uten total rusfrihet, som det er fra sprøyteutdelinga, som det er ved å slippe heroinister ut av fengsel, som det er ved å ha folk på hospits. (”Hybelhus”)

Det ser unektelig dumt ut at vi kan drive tilrettelegging av illegal heroinbruk, som ved de fleste lavterskeltiltak, ja inkludert sprøyterommet og kanskje særlig hospitsene.

Der er narkomane stuet sammen, men et av hospitsrommene er alltid ubebodd. Fordi det er fylt opp med sprøyter. Dit kommer beboerne hver morgen for å hente verktøy til å bruke illegale rusmidler innelåst på hver sine hospitsrom.

Hvordan kan man samtidig synes det er for kontroversielt at de samme personene skal slippe armoden og heller få utdelt heroin som lovlig medisin? Det henger ikke akkurat på greip.

Den akutte tilstanden som heroinavhengighet innebærer krever mer enn behandlingsinstitusjoner og høyterskeladministrert metadon, Subutex og Suboxone (Subutex inneholdende motgift).

Tilstanden krever umiddelbar hjelp, og den raskeste og enkleste veien fra illegal heroin, er tilgang til lovlig heroin. Herfra peker alle veier og indikatorer endelig i riktig retning, og the sky is the limit. Det er vi nok alle enige om. For så lenge det er liv, er det håp.

Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk.

Hei. Her er noen tanker og kommentarer til noe av det som har blitt sagt og gjort på siden fra vi launchet på fredag. Det har vært noen spennende dager, og vi er glade for både innsats og oppslutning. Vi sees igjen med mer etter påske!

Jeg tok en liten prat med Erik om hvordan det var å spille inn film og litt om hva han mener om politikken.

Tror du på et narkotikafritt samfunn? Ja eller nei.

Svarer du nei må du vite at det har noen konsekvenser. Så lenge du sier at samfunnet aldri vil bli helt narkotikafritt, sier du samtidig at det til enhver tid vil det være noen som bruker stoffene. Det er viktig at du følger dette resonnementet, for da kan vi ta fatt på disse spørsmålene – Hvordan skal vi håndtere det på en best mulig måte? Hvordan kan vi leve med en viss mengde stoff og et visst antall stoffbrukere, på en minst mulig skadelig måte?

Det er kanskje litt rart at jeg skal mene så mye om narkotikapolitikk, og jeg kan nok bli oppfattet som en lettvekter – ”skodis” uten utdannelse, proppfull av rødvin. Kunne jeg ikke bare holde meg til skuespill? Jeg kunne vel det, men når jeg plutselig får en side i Magasinet til fri disposisjon, vil jeg bruke det til noe annet enn å fabulere om film og sånt. Og bare for å ha sagt det – jeg har brukt veldig mye tid over mange år på å prøve og forstå narkotikaproblemene. Jeg har lest, diskutert og observert i uttalige timer. I tillegg har jeg for anledningen alliert meg med en kriminolog. Han heter Øystein Skjælaaen, er ansatt på universitetet og jobber med spørsmål knyttet til narkotikapolitikk. Siden jeg først og fremst er skuespiller, ikke skribent, så hjelper han meg litt med skrivingen også.

Jeg godtok lenge den narkofrie visjonen, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Jeg husker sterke skildringer av folk på kjøret og sikre formaninger om at nulltoleranse og krig var den eneste riktige strategi. Narkotikaen måtte elimineres fra samfunnet og vi måtte virkelig ta i. Straffe, tvangsbehandle, stenge grensene. Jeg husker sentrale politikere understreket hvor viktig det var å ikke oppgi kampen – koste hva det koste ville. Ikke lenge etter husker jeg nyheten om at Norge hadde flest overdosedødsfall i hele Europa. Med mindre målet om det narkotikafrie samfunn skulle nås ved at alle narkomane døde, så visjonen ut til å ta form av en utopi. Ren fiksjon altså. Var krigen mot narkotika en krig som aldri kunne vinnes?

Da jeg hørte at forskere, dommere og andre med kunnskap på feltet hevdet at krigen mot stoffene ikke bare var tapt, men også gjorde vondt verre, ble jeg nysgjerrig. Særlig det som skjedde i Tyskland var interessant. Jeg har alltid vært fascinert av Tyskland, særlig de klisjefylte mytene om orden og effektivitet. Jeg elsker f.eks maskinfotballen til fotballandslaget. De får ting til å fungere. På narkotikaområdet hadde de imidlertid de samme problemene som oss. Stadig flere begynte med stoff og stadig flere døde. Sammen med Svetis og Nederland forfattet de ”Frankfurt resolusjonen”. Åpningslinjen der er sterk – ”The attempt to eliminate both the supply and the consumption of drugs in our society has failed”. Og litt senere – ” A dramatic shift in priorities is essential”. På godt stavangersk blir dette noe sånt som ”Vi har dridi oss ut og må tenke heilt nytt”.

Jo lengre en lever på en løgn, desto vanskeligere blir det å innse feilen. Løgnen blir sannheten. Ære være dem som tør å stå fram med avsløringen, og det er aller best når innrømmelsen kommer innenfra. Tyskerne hadde allerede investert milliarder av Deutschmark på krigen mot stoffene, og skulle nok helst sett at de vant. Heldigvis var det noen som tok tak og ikke godtok at penger ble sløst vekk på noe som slett ikke fungerte. Og de fikk folk med seg. Politikere, et spekter av fagfolk og ikke minst politiet designet en såkalt skadereduksjonspolitikk. De la opp til en ny retning som satte som hovedmål at folk ikke skulle dø. Frankfurt var en foregangsby og resultatene der er slående: fra 1992 til 1993 ble antallet overdosedødsfall nesten halvert og sank deretter til det stabiliserte seg på en femtedel av situasjonen før skifte i politikken. Andre tyske byer så de gode resultatene og tok raskt etter. Hvordan kunne det forsvares å ikke gjøre som i Frankfurt?

Jeg er veldig glad i fakta. Særlig tall. Jeg blir lykkelig når det er mulig å si at sånn og sånn er det fordi tallene viser det. Enkelt og greit. Jeg vet også at tall ikke nødvendigvis forteller alt man trenger å vite. Tall kan brukes til å villede og til å jukse. Hvis tallene ikke stemmer med sånn man håper og tror verden henger sammen, kan det være greit å skylde på tallenes usikkerhet.

Så hva ligger bak disse tallene? Hva var det de gjorde? De gjorde egentlig det som Sveits hadde gjort lenge. Store Tyskland lærte av lille Sveits. I hovedsak handlet det om å flytte fokus fra straff til helse. Narkotikaavhengighet er ikke noe for strafferettsapparatet å løse, men noe for helsevesenet. Ganske logisk, ikke sant? Det er helsevesenet som er trent i å lindre lidelse, strafferettsapparatet er der for å påføre lidelse. For å gjøre dette måtte de sette nye mål for politikken. De sa blant annet at det viktigste ikke er at folk blir rusfrie, men at skadene reduseres. Og for at skadene skal bli mindre må det straffes mindre.

Å bruke fengsel til å straffe folk for bruk av narkotika tror jeg er en ordning som bør avvikles. Både fordi det ikke funker slik vi håper og fordi de narkomane ikke bør straffes for å være avhengig av et stoff. Det er viktig at folk følger lovene som gjelder i et samfunn selv om en ikke alltid er helt enig i at lovene er de beste. Men av og til er det også sånn at det er noe galt med lovene. En trenger ikke gå langt tilbake i historien for å finne eksempler på det. Homofili ble f.eks avkriminalisert først i 1972, samme år som jeg ble født. Avkriminalisering av narkotika kan høres skummelt ut. Skal alt bare flyte og narkotikaen flomme over? Risikerer en at kiosken på hjørnet selger heroin?

Jeg har lært at avkriminalisering kan ta mange former. Et flertall i straffelovkommisjonen foreslo i 2002 å avkriminalisere bruk av narkotika, men beholde paragrafene for salg og smugling. Hadde kommisjonen forventet en eksplosjon av narkotikabruk hadde den neppe foreslått det. Man kan faktisk stille spørsmålet andre veien – er det at narkotikabruk er ulovlig den viktigste grunnen til at folk flest ikke bruker stoffene? Har ikke folk nok av andre gode grunner til å avstå? Vi har forsøkt å straffe oss vekk fra problemet, men stadig er det folk som av forskjellige grunner bruker stoffene likevel. Den viktigste konsekvensen av kriminaliseringen, og den sørgeligste, er at over halvparten av fangebefolkningen er narkomane.

Her ligger noe av det geniale med en gjennomført skadereduksjonspolitikk. Mer helse og mindre straff henger nemlig sammen. Storstilt substitusjonsbehandling med metadon, subutex og heroin er en sentral del av tanken om skadereduksjon. Når langt flere av de stoffavhengige får slike medikamenter, blir det langt færre som daglig trenger å handle illegalt, noe som fører til at pengebehovet blir mindre, som igjen fører til mindre vinningskriminalitet. Denne sammenhengen er godt dokumentert, men det er nesten som om en ikke hadde trengt tall på det. Det oppleves som selvfølgelig. Resultatet: narkomane straffes mindre og samfunnet vinner på redusert kriminalitet. Nettopp dette gjør at jeg undres hvorfor ikke politikerne kaster seg over denne politikken. Den er ikke bare human og tolerant, den får i tillegg ned kriminaliteten og er økonomisk fornuftig.

Danmark har nettopp sett dette og starter nå et prøveprosjekt med heroinutdeling. De klarte å komme forbi avvisninger av typen ”Staten deler ikke ut narkotika” og fokuserte heller på hva slike tiltak faktisk har oppnådd i stadig flere land: nedgang i kriminalitet, bedret helsesituasjon og større sosial integrering. Og bare for å ha det på det rene – heroinet som deles ut i heroinprosjektene fremstilles i laboratorium. Storberget trenger ikke sette seg på flyet til de afghanske fjell eller den colombianske jungel. Et legemiddelfirma fikser opp og setter det vanskelige navnet, diacetylmorfin, på produktet. Og de som frykter at rekrutteringen øker om staten deler det ut. Vel, her kommer de gode fakta igjen. I Zürich har rekrutteringen til heroinbruk sunket med mange prosent årlig siden begynnelsen av 90-tallet. Det er i dag vel 80% mindre rekruttering til heroinbruk enn det var før de begynte med heroinutdeling. Noe av grunnen tilskrives den avromantiseringen som har skjedd etter at stoffet er dradd inn i en helsemessig sammenheng – hvor mye fest, flukt og opprør er det å ta et medikament på en klinikk? Rapporten som sier dette er publisert i et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrift, The Lancet. Jeg vet ikke hva som skjedde i de danske hodene da de besluttet å kaste seg på den gode bølgen, men det er mulig de bare tok slike og andre rapporter på alvor.

Mange mener at narkomane selv er skyld problemene sine og at de derfor ikke kan forvente hjelp fra samfunnet. Jeg er ikke enig i det. Av flere grunner vet jeg litt om avhengighet. En av dem bunner i tung astma, noe som gjør meg avhengig av bestemte medisiner. Heldigvis har jeg en lege som ordner det slik at tilgangen på medisinen er stabil. Jeg får den til og med subsidiert av staten. Tenk det. Det kan godt være at all røykingen min gjør astmaen verre og behovet for medisinen sterkere. Likevel finnes det ordninger som hjelper til å holde astmaproblemene på et lavt nivå. Kanskje kunne man si at så lenge jeg røyker så burde jeg ordne med medisinen selv. Men vil vi ha det slik? Skal ikke mennesker få gjøre feil? Jeg er ikke religiøs, men når folk sier at de narkomane er skyld i problemene selv og derfor ikke fortjener hjelp, så får det meg til å tenke på den bibelske historien om steining. Hvem tør kaste den første? Mennesker kommer alltid til å gjøre feil og noen kommer alltid til å havne alvorlig på kjøret. Men et godt samfunn trår til i slike tilfeller. Norge har god tradisjon for å hjelpe vanskeligstilte, noe som gjør at jeg er stolt av landet mitt. Enten du er født med gullskje i munnen men har rotet det til, eller har vokst opp med foreldre som drakk seg fulle og banket deg, så er det fantastiske med et velfungerende samfunn at det kan hjelpe deg. Hvem sin feil det er at du har havnet i uføret er ikke alltid det viktigste. At du trenger hjelp er alt som må vites.

Husk nå ditt nei fra innledningen. Noen kommer til enhver tid til å bruke stoff. Når man innser det er det naturlig å se hva andre som har kommet til denne erkjennelsen har klart å utføre. Ingenting er perfekt, og det er heller ikke Tysklands eller Sveits løsninger. De er likevel bedre enn våre. Det er ingen skam å snu politikken når den ikke har fungert slik vi har forventet og ønsket. Det er ikke et nederlag. Det er bare smart.

Velkommen. La oss håpe dette går bra. Det kommer mer senere… Kanskje.